Ikke overraskende er hesten en del av hestefamilien, sammen med blant annet eselet og sebraen. Hestens opphav går langt tilbake i tid. De eldste fossilene av hestelignende dyr er omtrent 70 millioner år gamle. Fossiler av hestedyr har blitt funnet over store deler av verden, noe som tyder på at urhesten beveget seg over store avstander. Dette kan ha vært en fordel for arten, ettersom den kunne forflytte seg når klimaet endret seg. Hesten har antakelig gått mellom Eurasia og Nord-Amerika, selv om det ikke fantes hester i Amerika da europeerne kom dit.

Miniatyrhesten Eohippus

På 1800-tallet ble det funnet et skjelett i Nord-Amerika, av et dyr som kalles Eohippus. Dette regnes som stamfaren til alle hestedyr. En lignende art levde i Eurasia, men døde ut. Eohippus vandret ut fra Amerika igjen. Den kom tilbake til Eurasia. Der fant den gode levevilkår, og utviklet seg til moderne hester. I Amerika døde derimot Eohippus ut. Eohippus var ikke stort større enn en rev. Den levde av plantekost, i de subtropiske skogene. Denne lille hesten hadde tre tær på forføttene, og fire på bakføttene. Under beina hadde den myke puter som gjorde den i stand til å gå stille på skogbunnen, og den kunne også lett bevege seg i vått terreng. Fossilenes tenner viser at Eohippus spiste løv, og at den antakelig ikke var et flokkdyr. Eohippus var ikke rask til å løpe, men den kunne hoppe. Den brukte antakelig denne evnen til å hoppe over nedfallstrær og lignende hindringer i skogen. Eohippus lignet ikke på dagens hester, men det er ingen tvil om at hesten har utviklet seg fra nettopp dette dyret.

Utfordringer og tilpasning

Gjennom millioner av år har jordkloden vært gjennom mange klimaendringer, med istider og varmeperioder. Landmassene har også blitt endret, og både Eohippus og andre arter måtte tilpasse seg de stadige endringene i mattilgang og klima. Noen arter klarte ikke å tilpasse seg, og døde ut, men hesten klarte seg. Den klarte seg til og med da de store skogene ble avløst av mer åpne sletter. Hesten utviklet lengre bein for å tilpasse seg, og den midterste tåa utviklet seg til å bli én stor tå, som var forløperen til dagens hov. Hovene gjorde at hestene kunne løpe raskt, og unnslippe rovdyr. De første dyrene som bare hadde én tå (hovdyr) kalles Pliohippus. De levde for cirka seks millioner år siden, og er hestens direkte stamfedre. Pliohippus hadde lengre hals og hode enn Eohippus, og tennene og magen tilpasset seg til et kosthold basert på gress. Det utviklet seg ulike stammer, tilpasset ulike klima. Noen hester fikk tykk hud og pels, noen fikk tynnere hud og pels. Sansene ble utviklet og hesten ble et flokkdyr.

Moderne hester

Dagens moderne hester har opphav i to stammer; przewalskihesten fra Mongolia og tarpanen, den europeiske villhesten, som ble utryddet på 1850-tallet. Ingen vet nøyaktig når hesten første gang ble tatt i bruk som bruksdyr. I starten var hester bare et jaktvilt, men funn tyder på at folkeslag brukte hester til ridedyr og pakkdyr allerede for 9000 år siden. Da var det bare noen få hester som ble temmet, og nye hester ble fanget når man trengte en hest. Mennesker i Ukraina hadde tamme hester for 6000 år siden, og hestehold spredte seg derfra.

Hestens nytteverdi

Med hester kunne menneskene bevege seg over lengre avstander. Hesten ble viktig i krig og den ble viktig for landbruket og skogbruket. Kløvhester kunne frakte ting over lange avstander, og etter hvert ble det også vanlig å kjøre med vogn.
I dag brukes hester først og fremst til sport og fritidsaktiviteter, selv om noen hester fortsatt er nyttedyr.